Sorg

Lenge siden jeg har hatt ro og lyst til å skrive noe i bloggen. Etter at Svein døde 15.juli har jeg tenkt mye på mamma, på Svein, på døden og at vi lever så kort og at livet plutselig kan være over. At jeg kan miste flere som betyr mye for meg - at det bare er trist og en evig sorg som aldri går over at Svein er borte og at mamma er borte. Og kusine Inger døde 9.september... Jeg er ganske enkelt veldig trist og veldig lei meg og har lyst til å grine minst en gang om dagen. Selv om jeg egentlig har det veldig bra, og er takknemlig for alt i livet mitt som er bra : Simen, Stine, Fred... er jeg TRIST. Det er viktig å ta vare på hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund man lever og er istand til å bruke tiden man har bare til å leve, men jeg er TRIST. Det er vel egentlig noe nytt at jeg aldri mer kan være ubetinget glad - det er alltid en annen følelse tilstede, eller like i nærheten - en STOR trist følelse av å ha mistet noe som aldri kommer tilbake. Og det stemmer jo, ingen av de som er døde kan komme tilbake. Tap og sorg er en del av livet - jeg vet det, og aksepterer det, men det er like vondt og trist for det...